Digitalisering av offentlig sektor i Norge har vært på dagordenen i en årrekke. Norge anses som et foregangsland når det gjelder digitalisering, og norske borgere er ofte først ute med å ta i bruk ny teknologi (Hansen, Lundberg & Syltevik, 2018). Til tross for dette har svært få statlig initierte digitale løsninger blitt innført i barnevernet, sett i forhold til andre sammenlignbare offentlige sektorer som NAV (Breit, 2019). Samtidig endres forventningene fra både tjenestemottakere og profesjonelle innenfor sosialt arbeid i takt med samfunnsendringen med økt bruk av digitale medier (López Peláez, Pérez García & Aguilar-Tablada Massó, 2018). Få studier er gjort der implikasjoner ved bruk av sosiale og digitale medier har vært undersøkt generelt (Lindgren, Madsen, Hofmann & Melin, 2019), og innen barnevern spesielt (Breyette & Hill, 2015). Det finnes også lite forskning som tematiserer hvordan teknologi, sosiale medier og digitale medier påvirker selve profesjonsutøvelsen (Björktomta & Hansen, 2021; Buffat, 2015; Sage, Wells, Sage & Devlin, 2017). I vår artikkel spør vi oss hva som skjer med den profesjonelle praksisen når digitale og sosiale medier inngår i barnevernets arbeidspraksis. Studien som artikkelen baserer seg på, er del av en større studie om digitalisering i barnevernet. Sosiale medier er digitale sosiale nettverk tilrettelagt for å skape og dele innhold, slik som Facebook, Instagram og Snapchat, mens digitale medier i vår studie viser til bruk av digitale kommunikasjonsverktøy som e-post og SMS (Rasmussen, Liestøl & Hannemyr, 2015). I denne artikkelen er det et poeng å skille mellom digitale og sosiale medier, da de har ulike formål og brukes med ulik hensikt.