Elementet av sandfuruskogsopper i Norge er sammenstilt og presentert, basert på egne kartlegginger 2011-2013, samt på en sammenstilling av data fra nasjonale soppdatabaser. Status for artene er sammenliknet med status i Fennoskandia og ellers i Europa (samt der det finnes kunnskap, også for Asia). I alt 39 arter er spesialiserte sandfuruskogsopper i Norge, med alle eller hoveddelen av sine forekomster i sandfuruskog. Disse opptrer hovedsakelig i tørre, kontinentale, lav(-mose) dominerte furuskoger på sand/grus breelvavsetninger fra slutten av siste istid. Artene ser ut til å være mineralelskende og unngår steder med tykk humus og tett bærlyng-grasvegetasjon. Mange foretrekker noe (base)rikere sandavsetninger og/eller åpninger i humuslaget forårsaket av forstyrrelser (skogbrannpåvirkede steder, brattskråninger med utrasinger eller åpninger langs småveier og stier). Sandfuruskogselementet inkluderer mange arter av slørsopper (Cortinarius), musseronger (Tricholoma), harde piggsopper (Bankera, Hydnellum, Phellodon, Sarcodon), noen korallsopper (Ramaria) og dessuten enkelte poresopper som furufåresopp (Albatrellus subrubescens) og furugråkjuke (Boletopsis grisea). Noen av disse artene er sterkt begrenset til de store, boreale sandavsetningene i nordog mellom Fennoskandia(-NV Russland), slike som moslørsopp (Cortinarius pinophilus), mens andre har en meget vid europeisk utbredelse, inkludert sandstrandskoger langs Middelhavet, slike som teglrød kragemusserong (Tricholoma focale). Imidlertid ser det ut til at forekomstene utenfor Nord-Europa er (svært) små for de fleste arter, noe som reflekterer (i) små, ofte fragmenterte sandfuruskogsforekomster, og (ii) en utarming av habitat-kvalitet pga. ulik påvirkning, særlig eutrofiering fra nitrogen-deposisjon. Elementet (f.eks. den velkjente kransmusserongen Tricholoma matsutake) er på tilbakegang også i Asia grunnet bl.a. skogdød og avskoging. Sammenfatningsvis, ser elementet av sandfuruskogsopper ut til å være fragmentert og på tilbakegang i de fleste deler av sitt eurasiatiske utbredelsesområde, og bør anses som et internasjonalt truet element. De store og relativt lite påvirkede sandfuruskogsarealene i nordre og midtre deler av Fennoskandia(-NV Russland) ser i dag ut til å huse de største, mest artsrike og mest intakte forekomstene av sandfuruskogsopp-elementet i Eurasia. Denne regionen, inkludert Norge, Sverige og Finland har dermed et særlig internasjonalt ansvar i å forvalte dette truete elementet.