Utgangspunkt i Emile Durkheims og Edith og Victor Turners analyser av kollektive bevegelser, samt Erving Goffmans, Harold Garfinkels og Anselm Strauss' interaksjonisme, utvikler vi en mer generisk forståelse av hvordan stemning skapes og søker å gi ny relevans til Durkheims begrep «kollektiv effervesens».