This article addresses the need for student teachers to experience how to engage ecocritically with children’s literature to be able to support and develop the sustainability competencies of their future students. In order to respond to this need, we designed a research project examining how Norwegian and Catalan student teachers express and negotiate their ideas about an Italian–French picturebook in a teacher–researcher designed ecocritical literature conversation (ELC). The collected material, consisting of students’ notes and sound recorded and transcribed group discussions, was analysed following the steps of content analysis with an emphasis on finding evidence of dialogic competencies and ecocritical competencies. Although the students did not explicitly integrate ecocritical terminology in their discussions, we found that when structured in line with ideas of dialogic teaching, ecocritical thinking, and literature didactics, literature conversations proved to be a useful tool for these students to critically engage with and negotiate about representations of nature and ecological wisdom from the selected picturebook.

I motsetnad til dei fleste andre europeiske land blir dei norske dialektane brukt innan dei fleste domene i samfunnet, og auka mobilitet har ført til auka dialektendring, framveksten av nye -lektar og normer for språkbruk. Dette blir også løfta fram i internasjonale perspektiv på det norske språksamfunnet. Trudgill (2001, s. 31) legg vekt på at ein i Noreg har høg “ societal tolerance for linguistic diversity”, og dette mangfaldet er beskytta blant anna gjennom opplæringslova (2023, § 2-5). Medan læreplanen legg til grunn eit ressurssyn på fleirspråklegheit (Kunnskapsdepartementet, 2020), viser nyare forsking likevel at toleransen for språkleg variasjon ikkje inkluderer alle former for variasjon, og både tradisjonelle og nyare minoriserte språk, multietnolektar og aksentprega uttale blir i mindre grad aksepterte som ein fullgod versjon av det norske språket (Røyneland & Jensen, 2020). Med andre ord kan språkideologiar påverke både sosiale og kulturelle verdiar som blir tillagt språk eller former for språkleg variasjon, som igjen kan føre til ulik vurdering og forskjellsbehandling på tvers av individ (Iversen & Tavares, 2024, s. 58), basert på kva språkleg repertoar eleven har med seg inn i opplæringa og korleis dette språklege repertoaret blir vurdert av læraren. I denne artikkelen vil vi utforske potensialet den fleirspråklege skjønnlitteraturen har for undervisning i og om språklege tema i norskfaget, spesielt knytt til haldningar og ideologiar rundt fleirspråklege praksisar. Her tar vi utgangspunkt Amina Sewalis barneroman Hør’a dagbok! Dagen Nansi gjøret dagbokskriving HEFTIG igjen! frå 2020, og utforskar korleis karakterane i boka bygger opp om språkhaldningar og -ideologiar i ein norsk kontekst. Anansiwa, hovudpersonen i boka, er ei 12 år gammal jente frå Uganda som har fått i oppdrag frå norsklæraren å skrive dagbok, for «at kanskje min norsken kan bli littebittegrann bedre […]» (Sewali, 2020, s. 3). Eitt av hovudtemaa i boka er å bli anerkjent og ikkje diskriminert på grunnlag av språk, hudfarge og (familie)bakgrunn (Goga, 2024). I denne artikkelen utforskar vi kva for konsekvensar språkbruken, der bruk av multietnolekt og vekslingar mellom språk, har for språkhaldningar og -ideologiar hovudpersonen blir møtt med gjennom boka. I analysane fokuserer vi på hovudpersonen, Anansiwa. Gjennom dagboka får vi innsyn i korleis språket hennar blir gjenstand for vurdering i ulike situasjonar, men også korleis ho reagerer, og ikkje minst agerer på desse vurderingane. I artikkelen drøftar vi også om epistemiske urett, eit omgrep som viser til korleis fordommar basert på t.d. språk kan føre til at ein ikkje blir anerkjend for kunnskapen ein bringar med seg (Fricker, 2007), kan vere eit nyttig perspektiv inn i språkundervisninga med lærarstudentar.